Følelsen av angst

Det føles rart å skrive om angst nå. Det er så lenge siden jeg har hatt den følelsen, men det er allikevel så friskt i minne. Jeg tror det er en slags forsvarsmekanisme i hjernen som kjenner igjen denne følelsen for å minne kroppen på at jeg ikke skal tilbake dit.
Jeg taklet ikke angsten på noe bedre måte enn noen andre, men jeg var hele tiden helt klar på at angsten ikke skulle ta kontroll over meg. Den skulle ikke styre livet mitt. Jeg fant måter å takle angsten på, som gjorde at jeg kunne ha det bra noen dager.
Følelsen av hjelpeløshet, og at jeg ikke ville være til byrde for noen satt dypt i meg. Jeg ville ikke snakke med familien om hvordan jeg hadde det, for jeg så at de hadde nok med sitt, og sin hverdag. Jeg ville ikke være til bry. Jeg følte at jeg stod helt alene.

Jeg bodde langt vekk fra byen når jeg var på det dårligste, og en av mestringsstrategiene mine var å ta med gitaren å gå ned til vannet, å sette meg på svaberget å synge og spille for meg selv. Her var det ingen som kunne høre meg, og heller ingen som visste hvor jeg var. Det var et slags fristed.
Her kunne jeg være meg selv, og ikke tenke på noen andre enn meg selv. Dette høres kanskje egoistisk ut, men det var virkelig nødvendig. For i mylderet av psykologer, leger, psykiatere og andre hjelpende var det godt å kunne sette seg ned å bare være. Her kunne jeg sitte i flere timer. Jeg husker godt den følelsen blandet av godt og vondt på en gang. Jeg satt meg alltid ytterst på fjellet, med ryggen mot fjellet, for da visste jeg at ingen kunne se meg. Det ble en slags indre konkurranse om ikke å bli funnet av noen.

Tross alle disse innleggene om hvor vondt jeg hadde det i to år, så ville jeg ikke vært det for uten. 

Jeg har lært så ekstremt mye om hvordan man kan komme seg gjennom vonde situasjoner, og ikke minst- jeg har lært at det er ikke nok å si "skjerp deg, reis deg opp, kom deg ut". 

Det er så mye mer enn det.

Flere ganger ønsket jeg at jeg hadde brekt beinet, eller hadde en sykdom som syntes på kroppen. Det er ikke lett å være psyk. Men sannheten er at psyken er en like stor del som det fysiske mennesket. 

Jeg håper, og tror at denne situasjonen har gjort meg sterkere, og at dette skulle jeg oppleve. 

For hva vet jeg, kanskje akkurat min opplevelse kan være med å hjelpe andre som kommer i en slik situasjon. 

For vi er alle bare mennesker. Vi har ikke superkrefter. Vi kan ikke alltid styre det som skjer. 

Jeg klarte det!

Nå sitter jeg i sofaen i den lille leiligheten min. Jeg kaller det leilighet, men strengt tatt så er det vel egentlig en hybel.
Jeg sitter å tenker tilbake på de to årene som har gått siden jeg først merket at det var noe i veien med meg.  Tiden har gått så fort, men har føltes så langsomt. lange dager, lange mørke dager. For en kontrast. Jeg har det så bra nå. Jeg trodde ikke jeg skulle komme meg gjennom det, men jeg klarte det! Og det med begge beina godt plantet under meg. Kontrasten fra før og etter sykdommen er stor. Nå er jeg sikker på meg selv. jeg er overbevist over at det vil lykkes for meg. Jeg har masse energi, og den energien skal jeg bruke på det som gjør meg enda bedre. Det skal jeg fokusere på fremover.
Det tok lang tid før jeg turte å bruke ordet "frisk" om meg selv, jeg var redd for å bruke det ordet. Flere ganger fikk jeg kommentarer fra mine nærmeste "Det er så deilig å se at du har blitt FRISK igjen". Frisk? er jeg frisk. Usikkerheten kommer med en gang. Hva om jeg faller tilbake, hva om jeg blir dårlig igjen, Hva om!

Jeg hørte mye på musikk mens jeg var syk. Spesielt Ole Paus sin versjon av  "Masken" kjente jeg meg igjen i, og det var fint å høre at andre har vært gjennom noe av det samme. Deler den så kanskje den kan hjelpe noen andre også.

Det blir bedre, du må alltid tro på det!

Dagene var så mørke. Jeg satt på gulvet i leiligheten min så ingen kunne se meg gjennom vinduet. lysene var slukket, og jeg var redd. Jeg følte at jeg ikke fikk puste, og jeg stengte alle ute fra livet mitt. Jeg isolerte meg fra omverdenen. Hvordan kunne dette bli bedre?

Akutteamet kom på første besøk hjem til meg 15.1.2014, dagen etter jeg hadde snakket med legen min. Jeg var nervøs. jeg visste ikke hva som ventet meg. Ville jeg bli lagt inn på mentalsykehus? Ville de si; "Skjerp deg! Kom deg opp og ut".
Jeg satt kopper på benken, kokte en kanne kaffe. mer gjorde jeg ikke. Nå skulle de komme til meg, og jeg var sliten, deprimert og veldig lei. Jeg ville ikke bevise noe som helst for de. Jeg var meg selv.

På sykemeldingen min sto det dypt deprimert. Var det alvorlig? Var det mulig å bli bedre? Jeg var redd og usikker.

Jeg hadde på meg en joggebukse, og en litt for stor genser. De begynte å si hva deres jobb var, og hvordan jeg kunne sakte men sikkert jobbe meg ut fra denne dype depresjonen.
Jeg husker jeg sa, med tårer i øynene; "Jeg er villig til å gjøre alt for å komme meg ut fra dette, men jeg vet ikke om jeg tror på at det går ann."

"Det blir bedre, du må alltid tro på det! Uansett hvor langt nede du er, så er det håp, og hjelp å få. Det er derfor vi er her hos deg. "

Det var fine ord som ble sagt. men akkurat nå så jeg ingen lys i enden av tunellen. jeg var usikker på om tunellen hadde en ende. Jeg var langt nede. Kunne jeg tro på disse ordene?

Jeg fikk noen oppgaver for de neste dagene. Skriv dagbok. skriv akkurat hvordan du har det. Prøv å kom deg ut en liten tur om dagen. stå opp av senga, kle på deg. Om du isolerer deg er det kanskje bedre at du kommer til kontoret vårt? Hva syns du om det? Vi vil ikke at du skal kjøre bil. kan du komme deg til oss med buss? Jeg visste at de ville mitt beste, så jeg gikk med på å møte opp hos de dagen etter kl 13. Noe mer skulle jeg ikke ta for meg de neste dagene.

Med livet som innsats

Ja, hvor skal jeg begynne?? det er kanskje mest ryddig å begynne der det hele startet..
Høsten 2013.. det var vel her det smalt. Jeg mistet meg selv. Gikk på veggen som det så fint heter. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde hodet over vann, prøvde å levere på arbeidsplassen, og trodde vel at jeg klarte det uten å vise til mine medarbeidere at jeg ikke hadde det bra, og at ingenting var galt.. men søvnløse netter og tanke-kaos veltet hele lasset.
jeg klarte ikke lenger å stå opp da vekkerklokken ringte. Jeg forsov meg en, to, tre netter på rad. jeg kunne ikke fortsette slik!
Da jeg forsov meg enda en morgen slo det ned i meg. jeg begynte å gråte. jeg var desperat etter hjelp. Hvordan kan jeg komme meg ut av dette spindelvevet jeg hadde spunnet rundt og rundt meg selv?
(Innlegg forts. etter bildet)

Jeg tok opp telefonen å ringte arbeidsgiveren min.
"Hallo" Gråtkvalt klarte jeg å få frem "Det er noe i veien med meg. Jeg kan ikke komme på jobb. Jeg må få hjelp. vet ikke hvor lang tid det kan ta, men jeg kommer opp med sykemelding senere idag".
Arbeidsgiveren min var alltid forståelig. Hun var helt spesiell. Trøstende ord som "Ta den tiden du trenger", og "Jeg er glad du tar tak i livet ditt" gjør at jeg må legge på. Jeg blir stående hjelpesløs på verandaen. Hva skal jeg gjøre nå? Jeg vil gråte, men får ikke frem en eneste tåre. Jeg var helt tom. Tanken på å bare forsvinne tok meg. Jeg ville bare vekk herifra. Jeg følte meg så alene, så uverdig.
Etter noen timer grep jeg bilnøklene, og kjørte til legesenteret mitt. Jeg må få hjelp NÅ!

Jeg går opp trappene tre etasjer. tankene surret, hvordan kan noen hjelpe meg med dette? Idet jeg kommer inn på venterommet sitter åtte pasienter som venter på å bli ropt opp av legen. Alle retter øynene mot meg. Blikkene føles dømmende, jeg føler at jeg blir inspisert av røntgensyn opp og ned.  Jeg stiller meg i kø. jeg er svimmel, og har vondt i hodet. blikket blafrer. jeg må holde meg fast i en stol som heldigvis står rett ved meg.

"Jeg må ha en legetime" jeg snakker med kontordamen som etter 10 minutter endelig vil snakke med meg. "Ja, skal vi se.. det er veldig mye å gjøre her om dagen.. passer det for deg tirsdag 28.1? to uker fra nå?"
"Ehh.. ja.. det passer" Jeg blir igjen helt tom. to uker ja.. hva med sykemelding og...
Jeg går ut av venterommet, og ned til første etasje. Jeg får ikke puste. Idet jeg dytter opp døren kommer tårene frem. Jeg setter meg på trappen utenfor. to uker? Tankene går.. to uker? Det går ikke! jeg vet ikke engang om jeg klarer morgendagen. Jeg må ha hjelp NÅ!
Fortvilet tenker jeg på jobben min, må jeg møte opp på jobben i to uker til uten å få hjelp? Nei. Om to uker er jeg ikke her lenger. Det klarer jeg ikke.
(Innlegg forts. etter bildet)

Jeg tar meg sammen, og tar trappene fatt enda en gang. Idet jeg kommer frem til kontordamen tørker jeg vekk en tåre. "ehm.. to uker fra nå.. jeg vet ikke.. jeg må ha hjelp nå. jeg klarer ikke dette lenger. Kan du i hvert fall få legen min til å skrive ut sykemelding til meg? Jeg kan ikke møte opp på jobb i den tilstanden jeg er i nå. Du skjønner.. om to uker tror jeg ikke at jeg er her lenger.." Jeg er desperat. dette må da være god nok grunn til å få hjelp. "Vent her litt, så skal jeg snakke med legen din. Ikke gå." Kontordamen kommer tilbake fra legekontoret. "Sett deg ned er du snill. Hun har tid til deg på slutten av dagen. Har du tid til å vente? Det kan ta opp mot en time." Jeg smiler. En time? Tusen takk!" Jeg setter meg ned, å gjemmer meg bak et blad.

Tiden gikk sakte. hva om jeg ikke klarer å fortelle hvordan jeg har det? Hva om det høres ut som jeg later som at jeg er syk? Klokken ble 1530. Jeg hører navnet mitt blir ropt opp.. Endelig. Tankene flyr.
"Legesenteret stenger nå, så du skal få komme inn her, legen sitter å venter på deg på kontoret, ta med deg jakken din"

Jeg kommer inn på kontoret til fastlegen min. Her fikk jeg fortalt hvordan jeg hadde det. Hun satt å lyttet. To og en halv time ble jeg sittende å fortelle. Legen lytter aktivt, og kommer med forslag om hvordan jeg kan få det bedre. "Tror du at du kan dra hjem til foreldrene dine å sove hos de i natt? Det er ikke lurt at du er alene nå. Jeg ringer akutt teamet på sykehuset, så de kan komme hjem til deg imorgen, men dra til foreldrene dine i natt er du snill."
"Ja, det kan jeg. jeg vet også innerst inne at det er det beste for meg nå."

Jeg føler meg hørt. Jeg føler at jeg blir tatt på alvor. jeg får sykemeldingen min. "4 uker i første omgang. det var bra du kom idag. Du er tøff som forteller hvordan du har det"

Denne natten ble litt lettere. jeg sovnet på rommet jeg hadde da jeg var barn. Nå følte jeg meg trygg.

Neste morgen ringer de fra akutteamet på sykehuset. Vi avtaler et møte hjemme hos meg slik at jeg er i mine trygge omgivelser...

Fortsettelse følger...